Denne gang hadde vi fått besøk av professor Patrick Espy fra Institutt for Fysikk ved NTNU.
Han fortalte oss om teknikker for å observere de tynneste delene av atmosfæren.
Meteoradar er en viktig teknikk som brukes.
Ca. 10 tilhørere fulgte interessert med.
Opp til ca 30 km når man med værballonger. Fra 200 km og opp kan man observere med satellitter. Populært kalles området i mellom for «ignorosfæren», fordi man vet forholdsvis lite om det.
Vi radioamatører er opptatt av ionosfæren, som begynner på ca 60 km.
Omkring 100 km er lufttrykket ekstremt lavt, mindre enn en milliondel av trykket ved havnivå. Men fordi metorene som treffer jorda har så enorm fart, er dette likevel nok til at de brenner opp, mens luften i nærheten blir ionisert. Denne ioniserte skyen reflekterer radiobølger. Radioamatører bruker den til kommunikasjon, mens fysikere bruker den til å måle vindens retning og fart.
Temperaturen beregner man ut fra hvor fort stjerneskuddet brenner ut.
Det viser seg at vindhastigheten kan være høy, av og til opp til 50 m/s. Det foregår sirkulasjon som transporterer varme fra området over den polen som har sommer til området over vinterpolen. 50-100 km over sommerpolen er den kaldeste delen av atmosfæren.
Man har også funnet bølgebevegelser som bruker en dag jorden rundt, altså et slags tidevannsfenomen. Det er også bølger som bruker 3 dager, uten at vi fikk høre noen forklaring.
Han fortalte også om erfaringer fra Antarktis, hvor han har vært mange ganger for å arbeide med radarsystemer. Nå er han i ferd med å etablere en meteorradarstasjon på Dragvoll, som skal komme i drift til sommeren. Frekvensen blir ca 41 MHz.
Vi takker for et glimrende foredrag.